I Statsråd 17. desember 2010 fremmet regjeringen et forslag om at de minste aksjeselskapene kan slippe revisjonsplikten. For å slippe revisjonsplikten må selskapet etter forslaget ha under 5 millioner kroner i driftsinntekter, under 20 millioner kroner i balansesum og et gjennomsnittlig antall ansatte som ikke utfører mer enn 10 årsverk.

Det kan da være forvirrende at det i forslaget er en egen definisjon av ”små aksjeselskap”, en definisjon som ikke har noen sammenheng med regnskapslovens begrep ”små foretak”. (Små foretak kan som kjent utarbeide et enklere regnskap enn store foretak).

Antallmessig utgjør disse minste selskapene det store flertall av aksjeselskap slik at forslaget om å slippe revisjonsplikt høres ut som en omfattende forenkling og besparelse.

For de selskaper, som er mer eller mindre sovende holdingselskaper vil det å slippe revisjonsplikten nok også kunne utgjøre en forenkling og besparelse.

Men for mindre aksjeselskaper, som driver aktivitet, er det ikke revisjonsplikten som er kostnadsdrivende, men det forhold at dagens aksjelov er for omfattende og for kostbar å etterleve for de små virksomheter.

Forslaget om at de små aksjeselskapene kan slippe revisjonsplikten har vært omtalt i flere fora de siste ukene, slik at jeg vil ikke foreta noen gjennomgang av selve forslaget. Jeg vil imidlertid peke på et par punkter i lovforslaget som ikke har vært særlig omtalt – og som kan medføre at endringene får mindre praktisk betydning enn man ved første gjennomsyn skulle tro.

For aksjeselskap som velger å ikke foreta revisjon er det i ligningsloven foreslått en ny hjemmel for skattemyndighetene til å pålegge at selskapets årsregnskap likevel skal revideres, når skattemyndighetene kommer til at årsregnskapet er fastsatt i strid med bestemmelser i eller i medhold av regnskapsloven eller bokføringsloven eller god regnskapsskikk eller bokføringsskikk.

Pålegget kan omfatte både det siste årsregnskap samt inntil de tre forutgående årsregnskap. Det er dermed ikke bare slik at skattemyndighetene kan trekke de skattemessige konsekvenser av det de mener er feil, men de får en hjemmel til å pådra disse selskapene omfattende omkostninger. Det kan bli adskillig mer kostbart å i ettertid få inn en revisor for å foreta revisjon av inntil fire årsregnskap enn det å ha en fortløpende revisjon. Det skal bli spennende å se om skattemyndighetene praktiserer forholdsmessighet når det gjelder denne hjemmelen, men ut fra den skepsis som skattemyndighetene selv har signalisert når det gjelder fritak for revisjonsplikt er det grunnlag for en viss tvil i så måte.

I det foreliggende lovforslaget er det heller ikke foreslått noen forenklinger av kravene i aksjeloven til attestasjon fra revisor når det gjelder egenkapitaltransaksjoner mv, slik at det å slippe revisjonsplikt medfører ikke at selskapet helt kan operere uten bistand fra revisor. Ofte vil denne typer attester kreve at revisor får et visst kjennskap til selskapet. En ”løs attest” kan derfor medføre mer arbeid – enn om den gis av selskapets faste revisor.

Bl.a av disse grunner vil nok fritak for revisjonsplikt ikke innebære den store endring for de ”små selskap”. Etter undertegnedes syn er det da heller ikke revisjonsplikten i seg selv som er kostnadsdrivende for de små aksjeselskap, men det forhold at slike små selskap må forholde seg til en aksjelov som er utarbeidet med sikte på å omfatte bedrifter a`la Norsk Hydro .

Å forenkle regelverket for de minste selskap har lenge vært diskutert. Det er derfor positivt at Justisdepartementet nå har gitt advokat Gudmund Knudsen i oppdrag å utrede spørsmålet om forenklinger av aksjeloven, en utredning som etter planen skulle foreligge innen 31. desember 2010, og dermed kan forventes tilgjengelig i løpet av kort tid.

I spørsmålet om hvorfor vi ikke har en ”enklere” aksjelov for de minste selskap kan det være hensiktsmessig med et historisk tilbakeblikk. I 1995 fremmet regjeringen forslag til en felles lov både for aksjeselskaper og den foreslåtte allmennaksjeselskapsformen.

Hovedbegrunnelsen for dette lovarbeidet var EØS-avtalens pålegg om å implementere EUs selskapsdirektiver (”minstekrav”) i norsk lov.

EUs selskapsdirektiver gjelder alene for de store selskaper (av type allmennaksjeselskap). Departementet lagde først et forslag til ny felles aksjelov både for ”små” og ”store” selskaper. Stortinget sendte lovforslaget i retur, med ønske om separate lover for allmennaksjeselskap og de mindre aksjeselskap. Stortingets ønske var at aksjeselskapsformen skulle tilpasses virksomheter med aktivt virksomhetssamarbeide mellom aksjonærene. Men et sted på veien ble nok barnet kastet ut med badevannet.

Det ble riktignok, fremmet forslag til to aksjelover, hhv for aksjeselskaper og for allmennaksjeselskaper. Reguleringsiveren overskygget imidlertid forenklingsperspektivet Stortinget hadde etterlyst. Dels ga dette seg uttrykk i at implementeringen av EUs selskapsdirektiver på flere punkter gikk utover direktivenes minstekrav. Departementet skilte heller ikke synderlig i reguleringen av de mindre og de store foretak - hvilket resulterte i at aksjeloven mer eller mindre ble en blåkopi av allmennaksjeloven. I prinsippet gjelder derfor de samme kostnadsdrivende formkrav for ”Hansen på hjørnet AS” og Norsk Hydro.

Mindre næringsdrivende har da valget mellom å kjøpe seg ”forsikring” i form av bistand fra rådgivere eller manøvrere på egen hånd, med håp om at det gå bra.

Et godt eksempel på at man i Norge har gått lenger enn kravene i EUs selskapsdirektiv, for å få den ”perfekte regel” er aksjeloven § 3-8. Etter denne bestemmelses skal det for mange avtaler mellom selskap og aksjonær utarbeides en revisorbekreftet redegjørelse, og avtalen må formelt godkjennes av generalforsamlingen for å være gyldig. Manglende godkjennelse kan medføre at medaksjonærer, konkursbo mv selv flere år etter kan rette krav mot vedkommende aksjonær grunnet manglende behandling. Regelen gjelder ikke bare avtaler med aksjonær, men også aksjonærs nærstående. Jeg har selv opplevd at ektefellen til aksjonær, som var ansatt i en sekretærfunksjon måtte tilbakebetale store deler av lønnen grunnet manglende behandling etter § 3-8. De norske regler går her langt ut over Selskapsdirektivet som bare krever at erverv fra aksjonær de første seks måneder etter stiftelsen av allmennaksjeselskap må behandles etter denne prosedyren.

Kombinasjonen av krav til aksjekapital, revisjonsplikt og tunge formkrav, er nok også grunnen til at mange har søkt over i alternativer som såkalte ”NUFer” . I praksis gjør man dette ved å etablere et engelsk aksjeselskap (”Ltd”) med aksjekapital ett pund . Ltd etablerer så en avdeling i Norge (selve NUFet). Den norske virksomheten foregår i ”NUFet” som skatter til Norge for sin virksomhet her i riket. Selskapsrettslig er imidlertid virksomheten underlagt reglene i England (hjemlandet til ”Ltd”).

Det at så mange har valgt NUF-formen er nok hovedgrunnen til at Justisdepartementet gav utredningsmandatet til advokat Gudmund Knudsen. Det er da også et klart svakhetstegn når et betydelig antall bedrifter finner det mer praktisk å etablere seg utenlands.

En forutsetning for å snu denne strømmen er nok at det blir vedtatt en aksjelov for de mindre foretak som er mer på linje med de land vi selskapsrettslig konkurrerer med (eks England - hjemlandene for de fleste NUFselskapene). Myndighetene må da være villig til å slippe opp på reguleringsiveren og frykten for at mindre næringsdrivende vil henfalle til fusk og fanteri om regelverket ikke er strengt og omfattende. Men å stoppe snusk og fanteri ved å skremme både lovlydige og mindre lovlydige over i utenlandske selskapsformer er neppe god næringspolitikk. Som kjent er ofte det ”beste” det godes fiende.

Dette som et hjertesukk. Avslutningsvis vil jeg da oppsummere med at uten en omfattende forenkling av øvrig regelverk for de små aksjeselskaper vil det foreliggende forslag om å slippe revisjonsplikt bare være et politisk fikenblad.