Skadelidtes direktekrav mot ansvarsforsikringsselskap

articleCreated with Sketch.6. juli 2017

Høyesterett har i en dom fra 15. mai 2017 underbygget betydningen av skadelidtes adgang til å fremme erstatningskrav direkte mot skadevolders ansvarsforsikringsselskap.

nærbilde_av_klubbe_750.jpg

En bygning i Rauma kommune ble i 2011 totalskadet i en brann. Bygningen var forsikret i Gjensidige Forsikring, som utbetalte i overkant av kr. 6,5 millioner til bygningens eier. To skadevoldere ble i en straffesak i Romsdal tingrett dømt for grovt uaktsom ildspåsettelse. De ble i straffesaken også dømt til å betale erstatning til Gjensidige Forsikring, men ansvaret ble betydelig lempet til samlet ca. kr. 500.000,-. Dommen i straffesaken ble rettskraftig.

Skadevolderne hadde ansvarsforsikring i to andre norske forsikringsselskap. Gjensidige Forsikring fremmet regresskrav (direktekrav) for sitt tap mot ansvarsforsikringsselskapene. Både tingretten og lagmannsretten ga Gjensidige Forsikring medhold.

En av problemstillingene for Høyesterett gjaldt spørsmålet om det forhold at skadevoldernes erstatningsansvar var rettskraftig avgjort ved straffesaken i tingretten medførte at ansvarsforsikringsselskapene kunne påberope denne dommen og erstatningsbeløpet som grense for deres eventuelle direktekrav. Det ble i denne forbindelse også anført at direktekravet mot ansvarsforsikringsselskapene er avledet av skadelidtes erstatningskrav mot skadevolderne.

Høyesterett var ikke enig i dette, og Høyesterett kom enstemmig til samme resultat som de tidligere instanser. Høyesterett presiserer at direktekravet etter forsikringsavtaleloven § 7-6 ikke er subsidiært, men står på egne ben, og at skadelidte kan velge hvem han vil fremme kravet mot. Høyesterett konkluderte med at straffedommen, som omfatter erstatningskravet mellom skadevolderne og Gjensidige Forsikring, ikke har bindende virkning i forholdet overfor ansvarsforsikringsselskapene. Selv om avgjørelsen er konkret, åpner dommen for interessante spørsmål rundt direktekravet også i andre situasjoner, som bl.a. situasjoner hvor skadelidtes krav mot skadevolder kan være tapt grunnet foreldelse, mens direktekravet kan være i behold (forutsatt at ikke dette er foreldet isolert sett).

Høyesterett vurderte også spørsmålet om den rettskraftige og betydelige lempingen i erstatningen som var foretatt i favør av skadevolderne skulle komme ansvarsforsikringsselskapene til gode. En av grunnene for slik anførsel var at utgangspunktet ved direktekrav er at ansvarsforsikringsselskapet kan gjøre gjeldende de samme innsigelser mot kravet som deres sikrede har overfor skadelidte. Høyesterett mente at en slik løsning ville innebære en tilfeldig fordel ansvarsforsikringsselskapet ikke hadde krav på, og Høyesterett fant heller ikke at ordlyden i forsikringsavtaleloven § 7-6 var til hinder for dette. Meningen med lovens regulering gjelder en annen situasjon og er tenkt mer på det underliggende ansvarsspørsmål og ikke en lemping i ettertid. Lemping hadde ikke skjedd overfor ansvarsforsikringsselskapene. Høyesterett avsa dom i favør av Gjensidige Forsikring.

Dommen innebærer en ytterligere avklaring og styrking av skadelidtes posisjon vis a vis ansvarsforsikringsselskapene.

Har du spørsmål om dommen? Kontakt Jon Andersen i vår arbeidsgruppe på forsikring.

Kontaktpersoner

Ønsker du våre oppdateringer?

Ja, takk!

Vi i Ræder brenner for faget vårt, og er levende opptatt av å dele kunnskap. Derfor vil vi oppdatere deg jevnlig med å sende siste faglige nytt samt invitasjoner til gratis seminarer. Fyll ut din kontaktinfo nedenfor og få tilsendt vårt nyhetsbrev.