Høyesterett med dom om fengselsstraff ved brudd på overtidsregler

Veireno AS inngikk i perioden 2015 til 2017 avtaler om innsamling av husholdningsavfall i Oslo og Vestfold. I begge prosjektene oppstod det tidlig problemer, og det ble etter hvert avdekket omfattende bruk av ulovlig overtid i virksomheten. Daglig leder ble på bakgrunn av dette tiltalt for brudd på arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Totalt sett dreide det seg om over 1000 overtredelser av arbeidsmiljølovens regler i en toårs periode.

I Follo tingrett ble Veireno-sjefen dømt til ubetinget fengsel i ett år og tre måneder. I Borgarting lagmannsrett ble straffen redusert til ubetinget fengsel i ni måneder.

Underinstansenes avgjørelser fikk mye oppmerksomhet, ettersom dette var første gang det ble ilagt fengselsstraff for overtredelser av overtidsreglene i arbeidsmiljøloven. For brudd på andre bestemmelser i arbeidsmiljøloven, er det på det meste ilagt fengselsstraff på 60 dager. Underinstansenes straffeutmåling fremstod derfor som streng. Anken til Høyesterett gjaldt kun straffutmålingen.

En viss skjerping av straffenivået er klart i tråd med lovgivers vilje. Strafferammene i arbeidsmiljøloven § 19-1 ble ved en lovendring i 2015 forhøyet, og lovens forarbeider understreker at straffen skal signalisere alvorligheten av å overtre regelverket. Hensikten med endringen var blant annet å styrke straffebestemmelsens preventive effekt overfor arbeidslivets aktører. 

Et sentralt spørsmål for Høyesterett var om overtredelsene var begått under «særlig skjerpende omstendigheter» og dermed falt inn under den straffeskjerpende bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 19-1 annet ledd. I så fall ville strafferammen øke fra fengsel i ett år til fengsel i tre år.

Høyesterett kom under tvil til at overtredelsene knyttet til Oslo-prosjektet var omfattet av arbeidsmiljøloven § 19-1 annet ledd. Tvilen var særlig knyttet til at brudd på arbeidstidsbestemmelsene ikke var den typen overtredelser man særlig tok sikte på å ramme ved lovendringene i 2015. Høyesterett var heller ikke enig med lagmannsretten i at overtredelsene medførte alvorlig fare for liv eller helse. Flere av bruddene lå innenfor grensen for hva det i henhold til arbeidsmiljøloven er mulig å dispensere fra eller inngå avtale med de tillitsvalgte om.

Lovens arbeidstidsbestemmelser er primært til for å ivareta og verne arbeidstakerne. Selv om det ikke fikk betydning i saken, understreket Høyesterett at et av formålene med å opprettholde straffetrusselen for overtredelse av arbeidstidsbestemmelsene, er å forhindre at «andre» utsettes for fare. Høyesterett understreket at overtredelser som utsetter en tredjeperson eller omverdenen for øvrig i fare, etter omstendighetene kan tillegges vekt i skjerpende retning.

Høyesterett ga videre uttrykk for en viss forståelse for at det ved denne type virksomhet kan være vanskelig å følge arbeidstidsbestemmelsene, og da særlig i en oppstartsfase.

Når Høyesterett likevel konkluderte med at forholdene skjedde under særlig skjerpende omstendigheter, er det særlig begrunnet i at overtredelsene var bevisste og omfattende. De foregikk over et lengre tidsrom, og daglig leder hadde ikke hensyntatt gjentatte henvendelser fra HR ansvarlig i virksomheten om problemene med overtidsbruken. Det ble også tillagt vekt at overtredelsene fortsatte etter at Arbeidstilsynet hadde ført tilsyn med virksomheten.

I den konkrete straffutmålingen trakk Høyesterett frem at hensynet til forutsigbarhet og likebehandling tilsier varsomhet fra domstolenes side med å endre straffenivået i for store sprang. Lovgiver hadde imidlertid gjennom lovendringen i 2015 gitt klart uttrykk for et ønske om en skjerping av straffene for arbeidslivskriminalitet. Selv om det aldri tidligere er ilagt fengselsstraff for denne typen overtredelser, kom Høyesterett til at allmennpreventive hensyn tilsa en slik reaksjon i denne saken. 

Høyesterett konkluderte avslutningsvis med at straffen skulle settes til 120 dagers ubetinget fengsel. Selv om det er tale om en betydelig redusering sammenlignet med underinstansenes dommer, er det ingen tvil om at dette historisk er strengt.

Dommen tjener som en påminnelse om at arbeidsmiljølovens straffebestemmelser har en realitet og illustrerer samtidig en skjerpelse av straffenivået. Avgjørelsen vil utvilsomt få betydning for lignende saker der en virksomhet overtrer de straffesanksjonerte bestemmelsene i arbeidsmiljøloven.