Høyesterett trekker skille mellom arbeidsinnleie og entreprise

articleCreated with Sketch.29. august 2013

Skillet mellom "innleie" og "entreprise" er avgjørende: i et entrepriseforhold vil arbeidstaker være ansatt hos «entreprenøren/kontraktøren» og arbeidstaker vil ikke ha noe krav på ansettelse hos oppdragsgiver.

klubbe.jpg

Det fremgår av arbeidsmiljøloven § 14-9 (1) at hovedregelen i norsk rett er at alle arbeidstakere har krav på fast ansettelse. Midlertidig ansettelse er kun tillatt når arbeidets karakter tilsier det og arbeidet atskiller seg fra det som ordinært utføres i virksomheten, eller når man arbeider i stedet for en annen eller andre (vikariat).

I tillegg er det unntak for praksisarbeid, deltaker i arbeidsmarkedstiltak og for idrettsutøvere, idrettstrenere, dommere og andre ledere innen den organiserte idretten. Arbeidstakere som har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn fire år, skal anses som fast ansatt. Fire års-regelen gjelder også ved innleie fra et bemanningsforetak (Manpower e.l.), jf. arbeidsmiljøloven § 14-12.

Dersom det imidlertid foreligger et entrepriseforhold vil arbeidstaker være ansatt hos «entreprenøren/kontraktøren» og arbeidstaker vil ikke ha noe krav på ansettelse hos oppdragsgiver, (kjøper av tjenesten). Grensedragningen mellom «innleie» og «entreprise» er således avgjørende for en arbeidstakers rettsstilling.

 

Problemstilling

A, begynte i 1990 å arbeide ved kontoret til Norsk Hydro på Sandsli utenfor Bergen. A var ansatt i ulike foretak som hadde oppdrag for Norsk Hydro. Før 2000 var han tilknyttet selskapene Securitas, Kelly og Manpower.

I 2000 inngikk Norsk Hydro (senere Statoil) en rammeavtale med selskapet Quality People om blant annet drift og bemanning av det bedriftsinterne postkontoret ved virksomheten på Sandsli; i fortsettelsen omtalt som Posten. A ble da ansatt i Quality People med Posten som arbeidssted; et kontor han ledet fra 2001.

I 2010 mistet Quality People avtalen med Statoil, og A måtte slutte der. A tok da ut søksmål mot Statoil med krav om fast ansettelse etter fire årsregelen i § 14-12. Spørsmålet som ble behandlet i Høyesterett (saknummer HR-2013-1391) var om A var «innleid», hvilket ville gi krav på fast ansettelse, eller om arbeidet han utførte var et ledd i en entreprise for Statoil.

 

Høyesteretts vurdering

Høyesterett la til grunn at det må foretas en konkret helhetsvurdering, hvor det avgjørende spørsmålet er hvem av partene som reelt har ansvaret for ledelsen og resultatet av det arbeidet som skal presteres. For sondringen mellom entreprise og innleie kan det ikke være avgjørende om oppdraget går ut på å levere et produkt eller en løpende tjeneste.

Høyesterett tok utgangspunkt i den foreliggende rammeavtale og la innledningsvis til grunn at avtalens bruk av formuleringer som «leie av personell» ikke kunne tas til inntekt for at ethvert arbeid som ble bestilt under rammeavtalen, kunne anses som innleie i arbeidsrettslig forstand.

Problemstillingen var om den enkelte bestilling og den reelle gjennomføringen av ordren måtte anses som et innleieforhold eller en entreprise.

Ved vurderingen tok Høyesterett utgangspunkt i momentlisten som Blaalid-utvalget oppstilte i NOU 1998:15 på bakgrunn av drøftelsen i Tjenestemannsutvalgets innstilling fra 1970.

  • «For at det skal være entreprise, må arbeidsoppdraget på forhånd være klart bestemt. Det er etter utvalgets mening ikke tilstrekkelig at nye avgrensede arbeidsoppgaver bestemmes fra dag til dag.» Alle bestillinger foretatt av Statoil bestemte klart hvilke oppgaver som skulle utføres, og i henhold til hvilke prosedyrer, og Høyesterett anså kravet til at arbeidsoppdraget var klart bestemt, således utvilsomt oppfylt.
  • «Et utpreget og helt avgjørende kjennetegn på entreprise er at entreprenøren faktisk utøver arbeidsledelsen, dvs. at han selv eller gjennom en annen som er ansatt hos ham, leder, fordeler og kontrollerer det arbeid som skal utføres. For at det skal foreligge entreprise, må entreprenøren således utøve de vanlige arbeidsledende funksjoner.» Quality People hadde en «på stedet leder» plassert hos Statoil og som de som jobbet ved Posten var underlagt. Høyesterett mente at det ikke spilte noen rolle at denne lederen ikke hadde sitt kontor i avdeling Posten.
  • «Dersom oppdragsgiveren fastsetter og kontrollerer arbeidstiden, innvilger permisjon m.v., og dermed utøver visse arbeidsgiverfunksjoner, tyder det på at det foreligger utleie av arbeidskraft.» Statoil bestemte Postens åpningstider, men Høyesterett mente at dette ikke fratok Quality People arbeidsgiverfunksjonen. Åpningstidene ble ansett å være en del av Quality Peoples arbeidsbeskrivelse
  • Det må også vurderes om entreprenøren har kunnet avgjøre arbeidsstyrkens størrelse og sammensetning. Tjenestemannsutvalget mener det vanligvis må stilles et slikt krav ved entrepriser, og at en avtale som går ut på at et bestemt antall arbeidstakere skal utføre oppdraget, peker i retning av arbeidsutleie. Det at Statoil, av sikkerhetsmessige grunner, forbeholdt seg rett til å godkjenne personell som skulle ha tilgang til bygningene innebar ikke begrensninger i Quality Peoples rett til å bestemme arbeidsstyrkens sammensetning.
  • «Er det avtalt en fast pris for arbeidets utførelse, eller har vedkommende påtatt seg arbeidet etter anbud, er dette tegn på entreprise. På den annen side forekommer det at også entrepriser utføres etter løpende regning.»
  • «Det er av betydning om den utførende har et selvstendig ansvar for resultatet». Høyesterett anså det slik at Quality People hadde et resultatansvar i den forstand at selskapet ikke ville få ekstra betalt om de hadde feilkalkulert oppdraget.
  • «Den omstendighet at oppdragsgiveren stiller materiell, maskiner og verktøy til disposisjon, taler for at det foreligger arbeidsutleie. I enkelte bransjer er det likevel naturlig at oppdragsgiveren holder materiell og spesielt verktøy.» Høyesterett anså det naturlig at den aktuelle tjenesten (distribusjon av post innkommet til Statoil) ble utøvd i Statoils lokaler og med Statoils utstyr.

Etter en konkret gjennomgang av hvert av punktene ovenfor, og etter en helhetsvurdering, konkluderte Høyesterett med at det i denne saken klart forelå et entrepriseforhold og A hadde derved ikke krav på ansettelse i Statoil.

Relaterte fagområder

Ønsker du våre oppdateringer?

Ja, takk!

Vi i Ræder brenner for faget vårt, og er levende opptatt av å dele kunnskap. Derfor vil vi oppdatere deg jevnlig med å sende siste faglige nytt samt invitasjoner til gratis seminarer. Fyll ut din kontaktinfo nedenfor og få tilsendt vårt nyhetsbrev.