Er Sinnataggen fritt vilt?

LinkedIn icon
articleCreated with Sketch.17. desember 2014

Patentstyret fattet tidligere i høst avgjørelse i en av flere saker der Oslo kommune Kulturetaten har forsøkt å varemerkeregistrere en rekke av Gustav Vigelands mest kjente verker i, deriblant Sinnataggen og Monolitten. Blir opphavsmannen helt rettsløs når vernetiden utløper?

bilde_av_sakspapirer_750.jpg

Bakgrunnen for søknadene er at den opphavsrettslige vernetiden for verkene utløp ved nyttår 2014. Patentstyret nektet registrering, og avisene melder nå at Vigelands kunst derfor er fritt vilt. Men er dette virkelig tilfelle?

 

Bakgrunn for vern

Etter åndsverkloven § 40 er et åndsverk opphavsrettslig vernet i opphavsmannens levetid, samt 70 år etter hans død. Oslo kommune Kulturetaten overtok forvaltningen av opphavsrettighetene til Gustav Vigelands verker ved Vigelands død, rettigheter de til nå har håndhevet eksklusivt og omfattende. Ved nyttår løp vernetiden for verkene ut, så nå kan i prinsippet alle og enhver benytte seg av Vigelands kunst både privat og i næringsøyemed uten å spørre kommunen om lov.

Utløpet av vernetiden har en klar økonomisk betydning for Oslo kommune ved at de ikke lenger kan kreve vederlag for andres utnyttelse av verkene, men det har også en mer idealistisk side. I Oslo Kommunes korrespondanse med Patentstyret fremgår det at kommunen anser at dennes forvaltning har vært i samsvar med Vigelands ønsker, og har resultert i at kopier og reproduksjoner ikke er noe man kan finne på markedet, utenom i kommunens regi, eller med kommunens samtykke. Gjennom uttalelser i media har det særlig vært trukket frem at kommunen frykter at deres fravær av kontroll vil føre til at man i fremtiden vil kunne finne både støtende og krenkende versjoner av Vigelands verker på markedet.

For å bevare en viss kontroll over reproduksjoner har Oslo kommune Kulturetaten søkt om varemerkeregistrering for en rekke av Vigelands mest kjente kunstverk innenfor en lang rekke vareklasser som omfatter alt fra monumenter og postkort til tjære, stålull og kunstige lemmer. En varemerkeregistrering vil gi Oslo kommune en eksklusiv rett til å bruke «Sinnataggen» mv. som varemerke. Retten varer i utgangspunktet i ti år, men kan fornyes i det uendelige.

 

Avgjørelsen til Patentstyret

De aktuelle varemerkesøknadene Patentstyret har truffet avgjørelse om inneholder skulpturen «Sinnataggen» både som et flatt figurmerke og et tredimensjonalt varemerke. For at et varemerke skal kunne registreres må det etter varemerkeloven §§ 3 og 14 være tilstrekkelig «særpreget» enten opprinnelig eller gjennom dokumentert innarbeidelse i markedet. Begrunnelsen for krav om «særpreg» er todelt. For det første skal et varemerke skal være egnet til å skille en virksomhets varer og tjenester fra andres, slik at omsetningskretsen oppfatter tegnet nettopp som et varemerke. For det andre skal det sikre at vanlige og beskrivende tegn som andre aktører har en legitim interesse i å benytte ikke monopoliseres av enkeltaktører i markedet. Kommunen anførte at «Sinnataggen» er særpreget både isolert sett og gjennom innarbeidelse, men fikk ikke medhold.

Skal man registrere et varemerke må man i tillegg spesifisere hvilke varer eller tjenester man ønsker varemerket registrert for. Grunnen til det er at ordningen forhindrer at varemerkeregisteret fylles opp av varemerker som ikke er i bruk til fortrengsel for andre aktører. I tillegg kan et varemerke være særpreget for en gruppe varer, men være for eksempel beskrivende eller vanlig for en annen gruppe varer. Særpregsvurderingen må foretas i relasjon til varene og tjenestene varemerket søkes registrert for.

Når det gjaldt varegruppene som inneholder blant annet monumenter og figurer mente Patentstyret at omsetningskretsen uten videre vil oppfatte merket som en gjengivelse av nettopp skulpturen Sinnataggen. Merket er beskrivende for varens form, og dermed ikke særpreget.
For de andre varene merket var søkt registrert for, var ikke problemet at merket beskrev selve varen, men at merket manglet kommersiell gjenkjennelseseffekt overfor omsetningskretsen og av den grunn manglet særpreg. Når omsetningskretsen ser merket mener Patentstyret at de vil tenke på «Sinnataggen» som et kjent kunstverk, ikke som et varemerke som formidler kommersiell opprinnelse for de aktuelle varene og tjenestene. Prinsipielt uttaler Patentstyret at når et merke angir et faktisk kunstverk, kan graden av kjenthet påvirke denne oppfattelsen og at «Sinnataggen» dermed står i en særstilling. Det vil si at mindre kjente kunstverk av Vigeland muligens vil kunne registreres som varemerker.

Som nevnt anførte Oslo kommune overfor Patentstyret også at «Sinnataggen» er et innarbeidet varemerke for dem. Kommunen har dokumentert både eksklusiv og omfattende håndhevelse av opphavsrettighetene gjennom streng kontroll med reproduksjoner av verkene og betydelig innsats og økonomisk investering i drift og vedlikehold av Vigelandsparken. Som begrunnelse for avslaget uttaler Patentstyret at selv omfattende og eksklusiv bruk ikke er tilstrekkelig dersom bruken ikke har hatt den virkning at omsetningskretsen oppfatter tegnet som en formidler av kommersiell opprinnelse, altså som et varemerke.

Patentstyrets avgjørelse er ikke nødvendigvis endelig. Avgjørelsen kan klages inn til Klagenemnda for industrielle rettigheter (Kfir), hvis avgjørelser igjen kan trekkes inn for det ordinære domstolsapparatet. Med tanke på ressursene Oslo Kommune har lagt ned for å sikre seg fortsatt kontroll over Vigelands kunst, er det ikke usannsynlig at denne saken vil gå i flere runder.

 

Finnes det likevel grenser for utnyttelse av andres åndsverk?

I Åvl. § 3 annet ledd finnes den såkalte respektretten som innebærer at opphavsmannen kan motsette seg mot at verket endres eller gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller sammenheng som er krenkende for verket eller kunstnerens anseelse eller egenart. Respektretten gjelder etter paragrafen kun så lenge åndsverket er vernet.

I § 48 finnes det imidlertid en bestemmelse som supplerer §3, det såkalte «Klassikervernet». Selv om vernetiden er utløpt kan et åndsverk ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på måter som tilsvarer § 3 annet ledd eller i sammenhenger som «må antas å kunne skade almene kulturinteresser». Gjennom § 48 er dermed respektretten etter § 3 i prinsippet gjort evigvarende, i tillegg til at det er oppstilt en egen adgang til å stanse reproduksjoner dersom kulturpolitiske hensyn skulle tilsi det.

Selv om vernetiden for Vigelands verker er utløpt og Oslo kommune foreløpig har fått avslag på flere søknader om å varemerkeregistrere de mest kjente verkene, er det altså ikke helt fritt frem å produsere Vigeland-kopier. Det foreligger imidlertid så langt lite praksis som belyser nøyaktig hvor grensen går, kanskje særlig fordi påtaleretten etter vernetidens utløp påligger det offentlige, og ikke opphavsmannen selv eller dennes arvinger.

Ønsker du våre oppdateringer?

Ja, takk!

Vi i Ræder brenner for faget vårt, og er levende opptatt av å dele kunnskap. Derfor vil vi oppdatere deg jevnlig med å sende siste faglige nytt samt invitasjoner til gratis seminarer. Fyll ut din kontaktinfo nedenfor og få tilsendt vårt nyhetsbrev.